+

Anne Grethe og Fred på langtur med Dream Catcher

Husk å skrive i gjesteboken

Oppdatert 16 oktober 2006

Madeira, Portugal: 32^o 44'N 16^o 42'W

Turen fra Porto Santo til Madeira var nydelig. Strålende vær, men ikke vind, så det ble soling og lesing på dekk. Fantastisk flott å komme til Madeira på egen kjøl. Vi la oss i Marinaen Quinta do Lordes. Så fikk vi det travelt med å pakke til Levada tur og hotell ferie. De to første dagene skulle vi bo i Funchal og blant annet feire Fred sin fødselsdag. Det ble noen koselige dager på et lite hotell med utsikt over bukta (Quinta Penha Franca). Vi ruslet i Funchal by, spiste godt og havnet av alle ting på en fado restaurant. Vi bestemte oss en gang for alle for at fado ikke er noe for oss. Selv om det er folkemusikk, trenger man ikke like det.

På bursdagen til Fred koste vi oss med sushi. Deilig med avveksling. Jeg hadde gitt Fred en puls klokke og han var travelt opptatt av å sette seg inn i alle de mulige bruksmåtene. Blant annet informerte han meg stadig om hvor mange kalorier han hadde forbrent. Dette er jo nyttig informasjon for meg. Tirsdag 10 oktober var vi innlosjert i Machico by, i et lite bed & breakfast som hadde det flotte navn "residencial Perola". Der ladet vi opp til turen dagen etterpå. Vi hadde blitt litt skremt av Dumle sine hentydninger til hvor stupbratt det var, særlig siden vi rett og slett har litt høydeskrekk.

11 oktober la vi i vei på vår første tur. Været var skiftende med sol innimellom. Turen gikk fra Machico til Porto da Cruz og var på 14 kilometer og beregnet til å ta 5 1/2 time. Bare for å slå fast en gang for alle, at når det står at "the path is sometimes narrow and exposed" så er den det. Guide boka overdriver ikke. Vi fra Rogaland tror jo at vi har litt høye fjell og skryte av, som foreksempel Kjerag og Prekestolen. Det er brattere på Madeira.!!!. Vi fulgte en Levada (vanningskanal) i en liten time, og så kom vi til klippene til Boca Do Risco. Utsikten var formidabel og det var så vakkert som et postkort. Langt nede så vi brenninger og havet. Sjøfugl fløy under oss. Stien videre var god, og det var heldigvis vegetasjon som skjulte den veldige skrenten ned til havet. Når vegetasjonen ble borte i perioden, så vi bare rett frem. Denne fremgangsmåten var svært virkningsfull helt til vi kom et punkt det ikke lenger var sti, bare grus, og heller ingen vegetasjon. Bare rett ned. Jeg var den utsendte prøvekaninen. Klatret på alle 4 med en puls på 200 ca 20 meter. Fred ropte fra steinen han sto ved, "hvordan går det"? Jeg måtte innrømme at jeg hadde hatt det bedre. Jeg vil hjem, tenkte jeg ,og så kom det møysommelige arbeidet med å snu hele meg og krype tilbake. Fred tittet forskrekket fram fra steinen han sto bak og bekreftet det jeg tenkte. Vi snur!!! Jeg glemte å se hvor mange kalorier jeg brukte på den klatreturen, men det var nok ikke få. Selv om turen hadde fått fart i adrenalinet var vi slett ikke avskremt. Vi oppdaget at alle turer var klassifisert og at rutene hadde en fargekode. Denne turen var en svart rute.

Her snur vi

Dagen etterskulle vi gå en rød rute. Vi gikk derfor med lettet sinn tilbake til Machico og tok deretter en drosje til Porto da Cruz. Porto da Cruz var et flott lite sted. En liten kirke, noen få restauranter og en nydelig utsikt over sjøen. Vi traff tilfeldigvis Rønnaug, Nigel, Inger Lise og Ole som nettopp hadde avsluttet sin lunsj der. Vi slo oss ned en liten stund med dem før vi avsluttet dagen med en herlig svømmetur i det store utendørsbassenget .

Den natten bodde vi i Santana på hotel O Colmo. Etter en svært enkel frokost startet vi klokka 0930 fra Archada do Teixeira. (ble kjørt opp dit) Turen var på 19 kilometer og beregnet til å ta 8 timer. Det ble en fantastisk tur. På utkikkspunktet Pico Ruivo er det bygd et hus. Man tror det ikke før man ser det. Det er skikkelig " uren-luren...". I huset bor en slags oppsynsmann og han solgte oss kaffe. Det smakte utrolig godt. Vi traff en gjeng frankmenn, de fleste veldig senior, som også skulle gå den samme ruten. Jeg kan ikke annet enn beundre mange eldre for pågangsviljen de har. Håper vi blir så initiativrike og spreke selv når den tid kommer. Denne turen var også bratt og opp og ned, men ikke så utsatt som den forrige. Enkelte steder har man bygget trapper i fjellet og vi ble hensatt til Indiana Jones filmer. Slyngplanter og mosegrodde trapper.. Det var bare skatten som manglet. Turen endte i Encumeada. Encumeada passet vi gikk over, er Madeiras rygg og deler øya i nord og sør.

Siste Levada tur var en rød tur. Det var en rundtur på ca 3 -4 timer og stien var en grus sti og gikk fra Fontes- Chao dos Terreiros-Trompica forestry house og Fontes igjen. Dette var easy-peasy og vi skravlet i vei om fjellturer vi har hatt og fjellturer vi planlegger. Plutselig stemte ikke kartet med terrenget. Fred visste råd og sprang opp til ei gjeterdame som satt på en fjellskrent. Han viste henne ivrig kartet og ventet spent på respons. Fra henne kom noen merkelig hyl og vi skjønte til slutt at det nok var kuene hun ropte på. :). Lettere fortumlet og etter å ha passert en sau i bånd og noen høner, skjønte vi at vi var på vei til landsbyen Fontes igjen. Der sto taxien vi hadde bestilt ( vi var 40 minutt forsinket) Jeg hadde falt nedi en rist på veien og blødde fra en fing som manglet skinnet på tuppen. Ganske minneverdig slutt på 3 nydelige dager i fjellet.

Så returnerte vi Funchal. Der handlet vi godt og jeg kan nå opplyse at vi har kjøpt 24 flasker portugisisk vin, 20 supper, 4 kg havregryn, nøtter og annet nødvendig snack. Jeg har, inspirert av Rønnaug, begynte å forberede julekalender til Tove, Hans, Kjetil, Fred og meg. Det blir veldig gøy åpne kalenderen over Atlanteren.

Vel tilbake i båten i Quinta do Lordes venter vi på Karin og Sigurd som kommer i morgen 16 oktober. De skal være mannskap på sjarmøretappen over til Kanariøyene. Vi planlegger å seile til Graciosa rundt den 19 oktober. Graciosa er en liten øy nord for Lanzarote. Siste nytt ellers er at vi har fått bekreftet at Anne kommer på besøk til oss på Grand Canari. Det gleder vi oss til. Det har også klaffet for Kirsti og Trygve å ta seg en tur . De skal bo et lite stykke fra marinaen men det skal ikke stoppe oss fra og ha mange koselige treff. Tiden på Kanariøyene kommer sikkert til å gå som en røyk.

PORTO SANTO

5 oktober kom vi til Porto Santo. Porto Santo er en vulkanøy. Den er knappe 5 % av størrelsen til Madeira. For de fleste er hovedattraksjonen på Porto Santo de flotte strendene. Det tar ca 20 minutt å gå til sentrum og man kan ikke klage på utsikten underveis. Stranden strekker seg inn mot sentrum og utover er det bare en uendelig horisont. Seiler man langt nok den veien kommer man til Casablanca. Etter å ha ruslet rundt i Porto Santo by (veldig fort gjort) fant vi en internettkafe. Alt i den lille byen var laid back og Porto Santo må være perfekt for småbarn. Lite biler og som sagt en flott strand.

På ettermiddagen hadde vi et etterlengtet bad. Vannet holdt 25 grader og det var nydelig å bare flyte avgårde. Det var ikke mange på stranda, så vi følte oss nesten alene. Det er ikke noe på Porto Santo som minner om overfylte strender og pakketurisme. Det er deilig å ikke støte på "svenska baren" .Langs moloen i marinaen har mange langturseilere satt igjen sin signatur. Noen er riktig kreative så vi skal forberede oss bedre til neste molo hvor vi skal slå til. ( Michael- hjelp..) Det blir på Azorene.

Senere den ettermiddagen traff vi Nigel i fra s/y Nano. Han sto og pratet med et ektepar fra Norge. Hva med et glass vin senere i vår båt, foreslo Fred og meg. Så ruslet vi til byen og ble sittende lenge på en koselig restaurant. Tiden går og klokka "ruler " ikke på samme måte når man er på langtur. Tilbake i marinaen stakk vi bort til Nano og ble invitert på et glass madeira vin.

Dagen etter inviterte vi igjen Rønnaug, Nigel, Inger Lise og Ole , deres danske mannskap bort i vår båt. Det ble en koselig kveld og Rønnaug forærte meg spontant et par "drømmefanger" øredobber hun hadde kjøpt av noen indianere. Tusen takk Rønnaug! Nå har jeg to sett drømmefangere. Et par øredobber og drømmefangeren jeg fikk av Kari før vi dro. Med båtens bevegelser og sjøens klukking og to sett drømmefangere på plass, blir det lite mareritt på meg dette året. :)

Lørdag ettermiddag var vi på en 2 timers busstur på Porto Santo. Mange flotte utkikks punkt og i det disige fjerne kunne vi skimte Madeira. Nå nærmet det seg at vi skulle mønstre av å gå Levada turer. Vi hadde tenkt å la Drem Catcher ligge i Porto Santo mens vi var på Madeira. Planen var god, men det viste seg at det ikke var mulig å få ferjebillett på søndag. Det er mange fra Madeira som har sommerhus på Porto Santo, og alle disse skulle hjem søndag kveld. Så vi bestemte oss for å seile og legge oss i Quinta do Lordes mens vi utforsket Madeira. Søndags morgen 8 oktober klokka 0930 kastet vi loss fra Porto Santo.

Cascais, Portugal: 38^o41'N 009^o 25'W til Porto Santo, Madeira (Portugal): 32^o44'N 016^o 42'W 32^o 44'N 16^o 42'W

Mandag 2 oktober sjekket vi ut, fylte diesel og kastet loss. Porto Santo, naboøya til Madeira fristet. En 3 døgn passasje lå foran oss og etter alt besøket i Cascais var det godt å komme av gårde. Det er alltid antiklimaks når alle drar. Det var meldt motvind fra vest og svellet som var varslet var på 3 meter fra nordvest. Men, som alle vet, værmelding er riktignok en vitenskap, men ikke alltid til å stole på. Det viste seg relativt tidlig at vi fikk bølger på 4 meter, veldig krappe og tette og variabel retning. Vinden var fra sørvest og økte på og var over 30 knop den ettermiddagen. Jeg ble mer og mer taus, og til slutt krøp jeg ned i sjøkøya. Der lå jeg i mange timer, mens Fred måtte greie brasene. Tl slutt kom lunsjen opp igjen, og denne gangen varte sjøsyken 1 døgn. Det gikk bedre når jeg krøkte meg opp i cockpit, men min moralske støtte førte bare til at Fred slappet så mye av at han måtte mate krabbene. Første gang for han i hans sjømannskarriere. Nattevakten var fæl synes jeg, mye vind, mye bølger og sjøsyke.

Vinden løyt litt på tirsdag morgen og bølgene ble litt mindre krappe. Men vi følte begge at tirsdagen også ble en diett (slanke) dag Det gjelder å se det positive i alt. Vi spiste litt nudler utpå dagen og Ryvita knekkebrød.

Vår 2. nattevakt var en god opplevelse. Det var måneskinn og fantastisk mange stjerner. Fred har tatt opp mange radioprogram fra NRK (verd å vite, studio Sokrates mm) og mange fra BBC (weekenders mm) For meg som aldri har vært radiofrelst åpnet det seg en ny verden. Det er en egen følelse å sitte i cockpit i en fløyelsnatt og høre BBC sine radiostemmer og se stjernehimmelen over seg. Oppgaven på en natte vakt er jo bl.a.å passe på at vi ikke kjører på andre båter, og jeg er nok veldig ivrig i tjenesten. De som er skikkelig garvet setter på alarmen på vekkeklokken hvert 15 minutt, og tar seg en lur. Jeg kikker på radar og tar en overblikk sikkert hvert 5 minutt. Når Fred er på nattevakt har det så "hektisk" at han innimellom lurer på om jeg ikke skal sove litt til Han hører på spansk kurset sitt, hører på lydbok, leser manualer og hører radio.

Stemningen ombord på onsdagen var upåklagelig. Vi fikk en dag som vi bare har lest om. Sjøen hadde en temperatur på 24 grader, sola skinte og vi observerte en skilpadde som dorskt padlet i motsatt retning. Delfinene lekte rundt båten og Fred så flyvefisker. Vi hadde en springende samtaler om mange emner, men ingen tente oss nok til å dra i gang en skikkelig diskusjon. Man blir nesten for avslappet til det. Vi leste litt i bøker og så begynte vi å eksperimentere med butterfly og preventer. Vinden dreide øst og vi seilte platt lens. Dette er seilføringen vi regner med å få over Atlanteren.

Torsdag morgen i 0900 tiden etter snaue 500nm ble vi anvist plass i den lille marinaen i Porto Santo. Nå gledet vi oss til å slappe av.