|
|
|
|
Anne Grethe og Fred på langtur med Dream Catcher
St. Vincent & the Grenadines
Reisebrev Grenadinene januar 2007
Etter å ha tatt farvel med Tora og Michael 1. nyttårsdag traff Svenni en kollega som hadde leid seilbåt og var på ferie i 2 uker. Han hadde seilt samme rute som vi noen år før. Han ga oss mange tips, men understreket at man måtte belage seg på mye vær (storm) på hjemturen. Det finnes alltid en liten slange i ethvert paradis. Hjemturen virket veldig fjern der vi sto i "sentrum" av Bequia, men den kommer, antagelig fortere enn vi aner. I den siste tiden har det vært mail og telefon kontakt mellom Bjørn og oss. Det er nå bekreftet at han blir med som mannskap fra Antigua til England. Det er vi glade for. 1. nyttårsdag er jo dagen for wienervalser og hopprenn. Det er lite av det i Bequia. I stedet hadde vi vært på 3 partyer og 1 avskjed med Michael og Tora innen klokka 1800, så vi var litt matte. Dagen begynte med at vi tok dingien over til Rønnaug og Nigel. Der var vi invitert på champagne klokka 1000 ( den samme champagnen som vi fikk av innehaveren av restauranten dagen før). Humøret var på topp i utgangspunktet, og det blir ikke dårligere av en slik start på året. Klokka 1300 var vi vi invitert til Gill og Alan. Like trivelig der, og ny champagne.. Etter dette tok vi en liten tur inn til stranda hvor Ina feiret 9 årsdagen sin. Der fikk vi saft og kaker. Hektisk og trivelig. Etter avskjeden med Michael og Tora var det enighet om å ha en rolig og tidlig kveld. Hva annet passer da, enn pizza på Max? Tirsdag morgen letter vi anker og sier farvel til Bequia. Været ( og vinden) var bra og vi sløret til Salt whistle bay. Bortsett fra en frekk firkantbåt (omdøpt Catamaran) som ikke respekterte vikeplikten gikk det veldig fint å ankre opp i Salt Whistle Bay, Mayreau igjen. Det er vanskelig å beskrive hvor nydelig det er der. Noen få palmer, kritthvit sand, en halvmåneformet strand og Salt whistle Bay Club gjemt bak palmene. Det er nesten som man må klype seg i armen.. Solnedgangene blir ikke jeg lei av og når kvelden er varm og luften tung. er det eventyrlig å sitte med en rompunsj med gode venner. Igjen er vi benket rundt steinbordet med eget tak...
Salt Whistle Bay med utsikt over Tobago Cays Onsdag morgen begynner ved at det kommer en mann svømmende ut til oss. "Good morning" sa han på sitt erkeengelsk- "det skulle ikke være mulig å haike med dere nordover? Vi har dessverre ved den feil havnet her, og kommer ikke videre med postbåten og min kone skal nå et fly???" Vi må bare beklage og ser litt forundret etter han der han svømmer med hodet høyt over vannet videre til neste bår. "Good morning" hører vi han begynner konversasjonen med en båt litt lenger borte. .. Lykke til, tenkte vi.. Alt kan skje når man er på tur. Etter god frokost tok vi dingien i land. Ved dingi docken hang det en haug med klessnorer med t-skjorter til slags. Liv og meg er enige i å kjøpe noen, men vil bare vente til senere.. Det er alltid litt strevsomt å kjøpe t-skjorter når 10 selgere ser forventningsfullt på deg.. Jeg har nå lært at dersom jeg ønsker å kjøpe noe må jeg bare slå til der og da. Ellers kommer man kanskje ikke der igjen. Eller glemmer det.. Kortidsminne når man er på seiltur er utrolig kort. (To veldig forskjellige farkoster. Den ene er Mirabell 5, verdens største enmaster, og den andre en båtgutt som vil gjøre forretninger.)
Dagen er ny, når vi begynner den varme turen opp til toppen av Mayreau.. På toppen blir vi belønnet med denne utsikten...
Tobago Cays
Landsbyen er utrolig fasinerende. Vi er innom en liten frisør, kjøper vann i en butikk og begynner turen ned mot Saline bay. På veien ned (veldig bratt) passerer det en småspringende mann med en trillebår. Fottøyet vekker litt oppmerksomhet. Han er nemlig utstyrt med fjell sko. Saline bay har også en flott lang strand. her ligger det noen seilbåter
.
Bob Marley er udødelig og musikken drønner ut av de små restaurantene og skjenkestedene. Etter en liten forfriskning, blir vi enige om å spise på restauranten Righteous Robert. Denne restauranten bærer preg av at den er utvidet litt etter litt. Den er malt i rødt, grønt og gull og dekorasjonene viser at Robert er rastafarianer. Gamle posters av Bob Marley, skriftsteder, flagg, vimpler, gode råd om hvordan man skal leve i harmoni med seg selv og andre henger overalt. Stedet er utrolig sjarmerende. Mens svetten renner etter den lange bakken får vi en liten prat med Robert. Svenni spør han om hvem som eier stedet, og svaret maner til ettertanke. Its million of us, sier Robert alvorstungt. Det tok litt tid før vi tok den, men plutselig skjønte vi det. :) Lunsjen var også en gledelig overraskelse. Kjempegodt og vi trivdes på den originale restauranten.
På vei til båten avla vi den sjarmerende kirken et besøk. Den er i stein og ble bygget i 1929 av en belgisk munk, som også har konstruert den fantastiske katolske katedralen i Kingstown. Alle dører og vinduer er åpne og det er svalt og deilig. Utfor kirken kan vi skue utover Tobago Cays, et utrolig flott syn. Tilbake i båten bader og snorkler vi, tiden går for fort og det gjelder å utnytte dagen. Vi har derfor kommet inn i en rytme med tidlige kvelder og tidlige morgener. Det gir seg selv. Vi blir trøtte i 2200 tiden og da er sengen fristende.
Tobago Cays står på programmet dagen etter. Dette er en marinepark og øyene består av Petit Raeau, petit Bateau, Barabel, Jamesby og petit Tobaco. Sanden er hvit og under vann er det en hel verden. av fisk, koraller og skilpadder. En liten advarsel i guideboken er kanskje på sin plass i slike sårbare miljø. Det tar 10 til 12 år for et sigarettfilter å oppløse seg, det tar mellom 10 og 20 år for en plastikkpose å gjøre det samme, mens det tar mellom 50 til 80 år å oppløse en plastikkflaske. Noe å tenke på, nesten et helt liv.
På Tobago cays er det mange båter som ligger på svai. Vi kaller på Xanadu og legger oss rett foran dem. Etter lunsj tar vi dingien til revet og snorkler der. Det er litt høye bølger den dagen, så forholdene er ikke ideelle. Men vi får sett mange fargesprakende fisker og ikke minst det flotte revet. På stranda treffer vi kjentfolk, verden er liten i et seilemiljø.
Om kvelden inviterer vi Tove og Finn fra Xanadu på besøk. De er på vei rundt jorda og etter Grenadinene og småøyene utfor Venezuela står Panama for tur. Vi har truffet ganske mange som skal på 3 års seiltur rundt jorda. Når de beskriver at neste stopp er Panama får jeg en litt frysende følelse på ryggen. Stillehavet er stort og akkurat nå frister ikke det meg.
Svenni og Liv lager laks til middag. Det er deilig å sitte i cockpit under en fantastisk stjernehimmel og nyte freden og roen som senker seg.. Neste dag er det en ny dag i strålende sol. Vi er tidlig oppe til frokost i cockpit som vanlig. Xanadu har fortalt at skilpaddene gresser tidlig på morgenen og vi er ivrig speidende over det turkise vannet. Plutselig stikker et lite hode opp, og vi jumper i sjøen med snorkel på. Under vann ser vi et majestetisk syn. Skilpadden spiser sjøgress, vifter med loffene og glir gjennom vannet til neste beitemarker.
Etter dette synet synes vi at vi har fått full uttelling og heiser seil med kurs for Union Island. Avstandene er små i Grenadinene og det tar ikke lang tid før vi er framme. Vi blir møtt av en ”boat boy” og han er ivrig etter å selge oss bøyen han har. Skipperen slår til, og snart det tid for ankerdram. Båtgutten selger ananas, og vi lar oss friste. Det må være den dyreste ananasen vi har kjøpt noen gang, men jamen smakte den godt. Vi har gode venner som har med seg champagne :) og hva passer bedre enn ananas og champagne
I land venter det oss en utrolig kul landsby. Clifton har en lang hovedgate, med stilige boder hvor man selger frukt og grønt, masse farger og et vell av små butikker. Atmosfæren er vennlig. I gamle dager kom franske fiskere fra Martinique ofte på besøk. De jaktet på skilpadder fordi skallet var svært verdifullt. I 1763 kom 2 franske settlere og slo seg ned. Maurene hadde på det tidspunkt ødelagt sukkeravlingene på Martinique så de trengte nye områder
Siden kom engelskmennene og disse var involvert i slavehandelen. Området de opererte i var Angola og Kamerun.. Navn på landsbyene på Union Island, Clifton og Ashton er navn som tydelig bærer preg av kolonitiden. Den britiske kronen kjøpte Union Island i 1910, og i 1951 ble det innført stemmerett for alle innbyggere over 21 år. 5 år senere ble den første bilen innført .
Liv, Svenni, Fred og meg er skikkelig turister og myser i mange butikker. Liv finner en liten boutique og er snart innehaver av en ny bikini. Fred sjekker inn og Svenni fant en fin benk imens. Kvelden tilbringer vi på Bougainvilla, en koselig restaurant med et haibasseng utenfor. På veien tilbake til båten studerer vi bassenget inngående. Så inngående at det kommer ut en mann og kjefter på Svenni. This is not a game, var kommentaren.
Det nærmer seg at Liv og Svenni skal sjekke inn på hotell i Grenada. Vi bestemmer at vi seiler de ned til Prickly bay, Grenada og bruker litt tid der etter at de er reist. Det legget er langt og vi vil trenge hele dagen. Det er ikke noe hyggelig å ankomme havner i mørket, og vi letter anker tidlig. Underveis forsvinner vinden og motorkjører vestsiden av Grenada. På veien passerer vi Kickem Jenny, en aktiv undervanns vulkan. Vel framme i Prickly bay spiser vi pizza og tar en tidlig kveld. Liv og Svenni sjekker ut av Dream Catcher etter en fantastisk uke. Vi har kost oss veldig sammen. Neste nyttårsfeiring er allerede under planlegging av kyndige reisevante kvinner. Det er nemlig bestemt at Liv og meg skal finne og bestille tur og reisemålet skal ikke avsløres før vi sitter flyplassen. Alle er forøyde med denne ordningen. Liv og meg har planlagt mange møter i vår lille reisekomite. På denne måten kan vi få reist litt i hodene våre høsten 2007.
Dagen etter er satt av til å utforske Grenada.. Bil med Liv og Svenni plukker oss opp og dagen var vår siste sammen. Grenada er en flott øy og mer utviklet enn for eksempel St Lucia. Vi spekulerer på om dette kan ha sammenheng med penger som ble sprøytet inn i Grenada etter orkanen for 2 år siden. Den rammet veldig Grenada. Den eneste utfordringen vi hadde under vår sightseeing var å finne en bensinstasjon. Ingen av oss hadde lyst til å spasere langs den hete landevei på jakt etter bensin. Vi var heldige og fikk full tank i tide.
Avskjedskveld og en rolig stund på terassen til Liv og Svenni. Vi har etter nøye overveielser bestilt bord på ”the beachhouse”. Vi ble ikke skuffet. Maten var den beste vi hadde smakt på lenge og det ble en skikkelig avskjedsmiddag. Gode klemme til dere Liv og Svenni.!! Det er kjempekjekt å være sammen med dere, og vi gleder oss til neste gang. God tur hjem.
Dagen etter begynte vi vår evinnelige jakt på internett. Det er utrolig trivelig å skrive reisebrev, lese mail og holde seg oppdatert, men det er ganske frustrerende når det ikke virker. og det gjør det rett som det er IKKE. Italienerer som driver internettk kafeen i Prickly bay mumlet noe om et modem som han ka kanskje skulle skifte. Vi tar en taxi til et lite senter og der leser jeg mail for første gang på lenge. Det er også på tide å betale telefonregning og annet småsnask.
Når det gjelder telefon hjem er det svinaktig dyrt. Men det er utrolig koselig å høre Michael, mor og far sin stemme. Så det må til ganske ofte. Heldigvis har de det bra, og det er viktig å vite når man er så langt hjemmefra.
I bukta i Prickly bay ligger Osare og Gry. Begge båtene skal til Tobago og det er derfor ekstra hyggelig å bli kjent med dem. Vi inviterer de til oss en kveld på kyllinggryte og rødvin. Det ble veldig koselig.Gry seiler alene med sin sønn på 13 år, og det står det respekt av. Erik seiler også i hovedsak alene, men har hatt mannskap på deler av turen.
En ettermiddag fikk vi en sms fra Pippa og Andrew. De var på Grenada og lurte på hvor vi var. Vi avtalte å treffe dem i marinaen de bodde (True blue) og hadde en av utrolig mange festlige kvelder med dem. De er fra Canterbury (UK) og Andrew har tatt seg 7 mnd fri (et halvt sabbatsår). De seilte også ARC og første gang vi traff dem var i Las Palmas på pontoon 17. De skal imidlertid ikke seile båten hjem, men den skal bli shippet på en fraktebåt. Det hender jeg misunner dem litt det, men det er jo litt juks også :)
De har leiebil og vi har noen fine utflukter på Grenada.
True Blue søndag 14 januar kl 1400. ”Når kommer de”, spør jeg Fred? Vi hadde avtalt at Anne Marie og Einar skulle treffe oss i baren på True blue. Det viser seg at de ikke har mottatt min sms og forvirringen er total når vi etterlyser dem. De sitter nemlig klar og venter på hotellet på at jeg skal gi beskjed om møteplass. Endelig kommer de med taxi. Det blir en fantastisk ettermiddag. Vi prater og koser oss. Noe skjer med oss og når vi får besøk hjemmefra. Når man er lenge i paradis ser man ikke alt det vakre hele tiden. Det blir kanskje en selvfølge. Gjennom andre sine begeistrede utrop ser man det igjen. Ingen tvil om at vi tilbringer ettermiddagen på et nydelig sted. Vel innlosjert i båten pakker de opp champagne og andre gode saker. Med slike venner blir vi vant til det gode liv..
Anne Marie og Einar var på bryllupsreise på Grenada for akkurat 15 år siden. Det er nok et annerledes og mer utbygd Grenada som møter de nå. Men vakkert er det fortsatt. Planen er at de skal være med oss ei uke og så sjekke inn på hotell igjen. Det gjelder å få litt ut av disse dagene og vi legger derfor en plan. Vi har lyst å vise dem Grenadinene og for å komme der må vi antagelig seile mot vinden. Ikke spesielt festlig, selv om det bare er 35 nm. Men må vi , så må vi. Anne Marie og Einar har seilbåt selv, og særlig Einar gleder seg til litt frisk seiling.
Den første kvelden må vi kose oss litt ekstra. Rompunsj er drikken i Karibia, og selv mot bedre vitende blir det ofte en rompunjs vi bestiller. Det er godt, sterkt og det er fullt av SUKKER....Men skal det være, så skal det være. Vi har bestilt bord på Aqvarius, og rompunsjen nytes i strandkanten. Ikke så aller verst ..kommenterer Einar som et understatement. .
Dagen etter vinker vi farvel e til Gry, Hvorfor ikke, Sailabout og flere. Vi vet vi treffe de igjen i Grenadinene. Og Gry på Tobago.
.Det blir en tøff seiltur. Sola skinner, men det er ganske høy sjø og vind og bølger jobber ikke sammen. Særlig for Anne Marie ble det slitsomt.. Tilslutt (etter 6 timer) startes motoren og vi kan gå rett på målet som er Tyrrell bay på Carriacou. Vi glir inn i bukte akkurat i skumringen, tidsnok til at ankringsprosessen blir grei. Nå kommer neste utfordring. Det er å finne en restaurant å spise på i stummende mørke. Chris Doyle, som har skrevet vår viktigste seil og navigasjonsbok er en utrolig positiv mann, har vi funnet ut. Vi klarer ikke å finne den samme sjarmen som han beskriver i boka si, på strandrestauranten vi til slutt finner. Men mat må vi ha, og det er fullt brukbart. etter den strabasiøse turen blir det en veldig tidlig kveld. Vi sovner tidlig i Tyrrell bay, til bølgeskvulp og en del svell....
Dagene etterpå går turen til Petit St Vincent, en av de siste utposter i Grenadinene. Her er Andrew og Pippa allerede sammen med ”More magic”. De har forsøkt å bestille bord til oss på restauranten som hører til resorten. Det gikk ikke. De tar i mot noen få seilbåtturister hver dag, men har ikke plass til mange. Vi koser oss allikevel med et restaurantbesøk på naboøya Petit Martinique på restauranten som heter Palm Beach. Det føles litt underlig å være de eneste gjester, men sånn er det.. Vi har litt selskap i myggen som summer rundt oss :)Vi planlegger å starte morgendagen med jogging på det utrolig flotte øya. Der og da høres det fristende ut, men jeg frykter at formen er kraftig redusert etter nesten 2 mnd i ro.
Det ble en deilig morgenstund. Vi koser oss alle 4 og selv om jeg danner baktroppen går det allikevel bedre enn fryktet. Vi avslutter joggeturen med en blanding av Pilates, styrketrening og tilslutt en svømmetur. Einar har svømt mye i sin ungdom, og han lover oss å gi oss til litt opplæring og rådgivning når det gjelder våre forskjellige svømmeteknikker.
På alle fine resorter har de en boutique. Anne Marie og meg finner noen små skjørt og topper som er deilige og svale i varmen. Fornøyde med innkjøpene bærer det ut i båten igjen.
Vi har veldig lyst å vise Anne Marie og Einar det vi mener er litt av kremen av Grenadinene. Derfor seiler vi igjen til Tobago Cays. Denne gangen treffer vi Dumle der. Ina kom svømmende over og det var veldig stas å treffe de igjen. Om kvelden hadde vi middag i båten. og Dumle (Elisabet og Øyvind) kom over i 2100 tiden. Det ble et kort treff fordi de måtte tilbake til barna. Det er nok siste gang vi ser de på denne turen. De seiler til Cuba og deretter til New York for å gifte seg. Det er litt rart å si farvel til dem allerede nå. Vi har seilt lenge sammen, og delt mange gleder og bekymringer
Dagen etter er det et gjensyn med min yndlings strand. Der ligger Salt Whistle bay med sitt turkise vann. Vi ankrer opp med mange andre båter som vanlig, og har middag i Fred Flintstone stolene Anne Marie og Einar synes det akkurat like bra som vi, og er fulle av begeistring. Dagen etter blir det nytt besøk på Saline bay, og vi treffer en hyggelig jente som serverer på Robert Righteous. Hun kan flette håret mitt og ha i en hair extension og jeg blir veldig fristet. Er det noen gang det passer med fletter så må det være her.
Vi spiser og koser oss på rastarestauranten. Robert selv var litt stillere enn sist, men vi føler nesten at dette har blitt vår yndlingsrestaurant hvor vi er veldig velkommen. På ny spiser vi godt og koser oss-. Vi har litt god samvittighet for all denne spisingen, for vi har fortsatt våre gode forsett og løpt og svømt om morgenen. I tillegg har vi trent svømmeteknikk og gjennomfrisket stupeferdighetene
Det nærmer seg avreise for Anne Marie og Einar og vi har funnet ut at det beste er å seile de ned til Petit Martinique. Der går det båt til Grenada og dette passer oss alle veldig bra. Så er avskjedens time kommet. Vi losser dingien full av bagasje og setter kursen mot Petit Martinique. Avskjeder er alltid dumt, men det er litt lettere når vi vet at vi hatt det kjempekoselig. Vi gleder oss til å treffe Anne Marie og Einar igjen i august. Jeg for min del håper vi kan gjøre som planlagt, nemlig å jogge/gå rundt Store Stokkavann 1 gang i uka. Det er deilig ¨komme i gang med trening igjen!!
Så er vi alene i Dream Catcher. Skjønt alene tror vi vel kanskje ikke at vi blir. Pippa og Andrew er et veldig underhodende og morsomt par, og de neste 14 dagene seiler vi sammen med dem. Planen er å være på Union og deretter seile sammen til Mustique. Etter det vil vi seile til Tobago hvor mor og Kåre vil besøke oss. De skal bo på hotell og så skal vi seile litt sammen. Etter dette kommer Solveig, Kjetil og Mari på besøk. De vil bo i Dream Catcher og deretter avslutte på hotell. Pga verdensmesterskapet i cricket er det nærmest over natten innført visumplikt til Kariba for alle land unntatt de franske. Det har ført til en hektisk aktivitet for mor , K¨åre, Solveig og Kjetil. De har måttet sende passene til England for å få visum. Vi gleder oss til å se familien igjen.
|
E-mail:
Telefon Anne Grethe Fred +47 91 31 28 59 Satelitt 00881631563730
Båt Call sign: LK8946 MMSI: 257 660 980
|
|
|
|
| ||
|
|
|
