|
Anne Grethe og Fred på langtur med
Dream Catcher
Husk å skrive i
gjesteboken
Madeira og Graciosa, besøk av Karin og Sigurd
Ja, nå har
Karin mønstret av. Sigurd mønstret av på lørdag, og vi er alene her i Dream
Catcher. Skjønt, alene er vel kanskje å overdrive. Nå samles langturseilere, de
fleste for a dra over Atlanteren, og bare her på Lanzarote, Rubicon er det 7
norske båter. Kjempekoselig. I går var vi på grillfest i marinaen og vi talte
sikkert 40 stk. Mange fra Norge, mange fra Australia og New Zealand. Vi traff
igjen Nancy og Ted fra La Graciosa. Mens grillfesten foregikk seilte Silene
forbi. med kurs for Grand Kanari. Snakket forresten med Elisabeth fra Dumle her
om dagen, de er også på vei til Gran Kanari.
Men for å spole
litt tilbake. Mandag 16 oktober ventet vi på Karin og Sigurd på Quintas de
Lordes, Madeira.. Det varte og rakk, og det viste seg at det hadde blitt tull
med bagasjen, og de var derfor forsinket. Klokka var nesten 0100 når de dukket
opp i taxi.. Det var trivelig å se dem. De hadde med masse godsaker, som melkesjokolade, firkløver, kaviar, brunost, Ryvita og en haug med
aviser. Sigurd hadde laget 4 sorter syltetøy som nå er gjenstand for en streng
rasjonering. I tillegg hadde de mye nytt fra ”gamlelandet ”.:) Karin hadde med
spennende pocketbøker, det får vi aldri nok av . Langturseilere bytter med
hverandre, så slike bøker blir flittig lest (brukt).
På tirsdag
morgen prøvde Karin og jeg å bade rett ved marinaen, men svell og bølger gjorde
det en smule utrygt. Det hjalp heller ikke at sjøbunnen der var full av store
steiner. Badingen måtte derfor foregå andre steder. Karin nølte ikke og hoppet
i sjøen fra båten. Quinta de Lordes ligger langt fra Funchal, og fra det meste,
så (og) dersom man skal se litt av vakre Madeira lønner det seg å leie en bil.
Dette hjalp marinaen oss med, og etter en lang diskusjon der Sigurd trakk det
korteste strået (han ble enstemmig klappet inn som sjåfør) gikk mennene avgårde
for å leie bil. Snart hadde vi en liten sort Clio på plass.
Under
frokosten, som besto av havregrøt som vanlig, hadde vi en liten havregrøt.
diskusjon. For Fred og meg er det nå helt innlysende at havregrøt er den
foretrukne frokosten, og vi hadde nesten glemt ut at noen liker brød. Men
Sigurd husket med glede tilbake til en seiltur i vår hvor jeg var ivrig opptatt
av å eksperimentere med brødbake maskinen. Han hadde sett for seg varmt og
velsmakende brød i alle varianter, og ble ikke like begeistret for den varme
duftende havregrøten. Men vi var enige i at cowboyfrokost innimellom kunne gå
an.
Etter denne
avklarende runden på smak og behag ble vi turister på de svingete veiene på
Madeira. Som passasjer i en liten bil følte jeg at det innimellom lønte seg å se
rett fram der vi i relativt stor fart rundet svinger med en svimlende utsikt til
havet langt nede. Sigurd stakkar, hadde ikke det valget. Vi var på vei til Porto
Moriz som ligger på nordkysten av øya. Der har de et stort utendørsbasseng.. Men
det viste seg at det var mye hyggeligere å kjøre de gamle veiene og slippe
motorveiene. Madeira har bygget et godt vei nett , men særlig sjarmerende er det
ikke å peise på i 100 km i timen gjennom endeløse tunneller. For oss som nå er
vant til seilbåt er det et veldig antiklimaks. Vi stoppet på en restaurant langt
oppe i ei fjellside og hadde en koselig lunsj. Ellers var vi innom en liten
landsby; Jardinm do Mar, som Karin hadde bodd i sist hun var på Madeira. Om
kvelden tilbake i Dreamc Catcher lagte Fred en velsmakende fiskerett og vi
hygget oss med portugisisk vinho verde.
Dagen etter var
dedikert til Levada tur. Vi hadde valgt en rød rute som gikk fra Ribeiro Frio
til Portela. Vi vandret langs levadaer og turen var sval og behagelig, beskyttet
som vi var av store trær det meste av tiden. Etter ca 3 timer kom vi fram til
Portela. Det var ikke opplagt at vi der skulle bli møtt av Panfløyte musikk før
vi kom ut av stien. Men handel foregår overalt hvor det er turisme og langs
veien sto det indianere fra sør Amerika og spilte Abba på panfløyter. Det er
kanskje unødvendig å si at vi ikke kjøpte cd’\en de ville selge. Derimot var vi
svært interessert i lunsj og noe kaldt å drikke.
Om kvelden la
vi slagplan for sjarmøretappen til Kanariøyene. Vi hadde invitert Rønnaug og
Nigel fra Nano over, og vi ble enige om å satse på å seile til La Graciosa
fredag. Fred hadde litt å ordne i båten og torsdag brukte Karin, Sigurd og jeg
til sightseeing i Funchal. Vi jenter var Sigurds personlige shoppingassistenter
og han endte opp med shorts, sandaler og t-trøye. Fin i tøyet, om jeg må få si
det selv.
Fredag morgen
fylte vi diesel og sjekket ut av marinaen. halv elleve. Når vi kom utpå ble vi
litt forvirret, lite vind og fra sørøst. Vi kallet opp Nano som hadde gått ut en
time før oss på VHF og ba om værstatus. Liten kuling fra nordvest, så her gjaldt
det å reve i tide. Vi hadde sterk vind i noen timer, med tilhørende kjappe
bølger. Fin start for det nye mannskapet. de tok det bra, og ut mot kveldingen
løyet vinden. Dagen gikk fort og på ettermiddagen spiste vi gulasj a la Sigurd.
 
Karin og meg
gikk på nattevakt klokka 2300 og vi hadde oppe storseil og genoa. Klokka 0200
ble vi avløst av Sigurd og Fred. Det er ikke like lett og få seg noe søvn på 3
timer og jeg følte meg rimelig trøtt da vi kom på 0700. Det viste seg at Fred
hadde sett feil på klokka og vi fikk derfor en ekstra time i køya. Endelig oppe
i cockpit igjen fikk Karin og meg en fantastisk morgenstund.
Lørdagen forløp
fint. Vi koste oss i cockpit i strålende sol, men etter hvert begynte vinden å
løye og den kom rett bakfra. Vi testet ut forskjellige seilføringer. Vi spridde
genoaen på ene siden og hadde storseilet på andre siden men syntes ikke at det
ga nok fart, så vi prøvde å seile genaker med og uten spridd genoa, men det
ble det heller ikke noe fart ut av, så til slutt ga vi etter og startet motoren
og motorseilte. Det er vanskelig for oss å få fart i Dream Catcher når vinden er
lett og kommer rett bakfra. Når Karin og meg gikk på vakt klokka 2300 startet
vi motoren. Den natta hadde Karin og jeg forskjellige diskusjoner, alt i fra
lanterneføring og hva vi så når vi nærmet oss land. Men endelig kunne vi
konstantere med sikkerhet at landet vi så var Lanzarote og da var det ikke langt
til lille La Graciosa. Vi fortøyde i 0900 tiden og det var en herlig følelse å
hoppe i land på den lille øya så mange hadde skrytt av.
Vi kunne raskt
henlegge alle planer om å spyle stakkers Drømmefangeren vår. På La Graciosa er
det ikke vann og strøm ved flytebryggene (selv om det er flotte strømuttak og
vannkraner). Til gjengjeld er det et godt sosialt miljø, og det varte ikke
lenge før jeg hadde kommet i snakk med 2 par fra Australia som prompte inviterte
oss alle 4 på en drink kl 1800
Vi var utrolig
trøtte og Karin og meg hadde hatt noen latterutbrudd på morgenen som tydet på
mangel på søvn. Den andre natta var vi ikke fullt så heldige med fordelingen av
natta, så Karin og jeg var 2 ganger på vakt og vi hadde derfor ikke sovet med
enn toppen 2 timer. Men utforske øya ville vi, og ikke minst ville vi ta et bad
i den stekende sola. Sigurd ble sendt inn i sentrum for å rekognisere og kom
tilbake med masse informasjon som han hadde fått av Hans og Grethe. Ingen
spøk.!!! Hans og Grethe bodde på øya og delte villig alt de visste med Sigurd.
Etter dette badet og koste vi oss, og hadde det herlig i det fine været.
Men tilslutt
seiret naturen og det var bare å gi seg over til søvnen. Alle 4 lå og dormet i
den varme salongen på ettermiddagen og jeg våknet med et rykk klokka 1815.
Herregud, tenkte jeg og pisket alle opp. Skipperen sitt blonde hår sto rett opp
og jeg følte at jeg måtte ta litt hånd om situasjonen. Jeg greide mitt eget hår
og sprintet bort til australierne sin båt. Der satt det 4 personer og ventet,
og før jeg fikk forklart meg, kom det flere fat med kanapeer på bordet. Jeg
oppdaget til min forskrekkelse at jeg hadde gått inn i cockpit med sko. Ikke
bare det, på veien inn i cockpit trødde jeg. på putene også. Alt dette i
overraskelsen over alle kanapeene og fortsatt litt i søvne. Jeg tittet
beskjemmet på skoene mine. Skipperen og Karin kom rett etter meg og dermed var
det duket for g&t og en intens diskusjon om Schengen avtalen og dens påvirkning
på langturseilere. Jeg forsøkte å se litt oppvakt ut og smile på de rette
stedene. Nancy var journalist, godt i gang med sin 2. karriere, og hun betrodde
meg at hun dekket ARC, og som hun sa: :”people like to read about people” så hun
lurte på om hun kunne få intervjue Fred og meg.
Intervju:
www.sail-world.com.
Sigurd dukket
opp sist, nybabert og litt mer opplagt en oss. Hva kan vi lære av dette, tenkte
jeg, når vi endelig kunne si takk for en utrolig gjestfrihet. Det gjelder
kanskje å ikke takke ja til innbydelser første kveld etter at man har vært mange
dager på sjøen. Selv om ånden er villig kan kjødet være litt skrøpelig..:)
Vi tilbrakte en
uke på La Graciosa. Vi hadde mange koselige kvelder med Rønnaug og Nigel. En
aften satt vi på restauranten i strandkanten og hygget oss med et guttehjørne og
jente hjørne.av bordet. Det var ikke mye Schengen vi drøftet i jentehjørnet
nei. Der gikk det på Mette Marit og andre viktige temaer. Hva guttene
diskuterte vet jeg ikke. Vi var for opptatt av vårt. Men vi tenkte jo vårt, når
vi på vei hjem, observerte Sigurd som hev seg fram i hvert et veikryss og trakk
revolveren. Han var tydelig inspirert av Clint Eastwood. Litt av æren for det må
nok kveldens lystige lag ta, men også de nydelige sand gatene i landsbyen. Hvite
hus og sandgater, det er som du kunne kjenne kruttrøyken.... .
En dag leide vi
bil og kjørte på øyas eneste vei. Det tar ca en time å kjøre rundt øya, og
sjåføren satte oss av slik at vi kunne få bade litt. Brenningene var store og
det så ganske risikabelt ut å bade så vi vasset litt. En eventyrlig stemning.
Nesten som du må klype deg i armen. Det beste av alt er at følelsen av at vi har
kommet hit ved å seile. Det er ikke 5 timer på fly som har brakt oss til dette
paradiset, men et helt lite seile eventyr på 4 måneder, en tid spekkfullt av
opplevelser.
Rønnaug, Nigel, Fred og meg hadde en lang tur til den ene
vulkanen en etterniddag. Det er et utrolig spesielt landskap.
På Graciosa tørker de fisk..-
Her er bilder fra sosiale kvelder
Disse bildene heter bare "Sigurd og damene"
Karin forbereder seg på spansk kurset sitt
Rønnaug og Nigel
Alle ting har
en begynnelse og ende, og det nærmet seg tiden for at Sigurd skulle fly hjem
Hans retur gikk fra Grand Kanari og vi jentene bestemte oss for å følge ham litt
på turen., nærmere bestemt Arricife. Vi hadde en koselig lunsj og jammen klarte
vi ikke motivere Sigurd til mer shopping. Etter dette vinket alle til drosjen og
så var det bare Karin, Rønnaug og meg igjen. Nigel og Fred var hjemme for å
klargjør båtene. Dersom noen tror at det er noe man gjør seg ferdig med en gang
for alle, så er det feil. Det er alltid noe som skal ordnes. Fred var veldig
fornøyd med at Nigel var så interessert og flink til å hjelpe han med å sette
opp navigasjonsinstrumentene slik at autopiloten nå kan kjøres fra reserve GPSen
om hoved GPSen skulle falle ut eller om en skal spre på strømmen.
Karin skulle
være med oss fra La Graciosa til Lanzarote, Playa Blanca. Vi hadde planlagt å
seile på søndag men når jeg våknet i 0600 tiden hørte jeg det ulte i riggen og
regnet høljet ned. Etter en rådslagning med Nano utsatte vi avreisen et døgn.
Karin og meg brukte dagen til å rydde i Dreamcatcher. Karin tømte overskapene og
vasket og ryddet og jeg vasket bad og ryddet i salongen. I tillegg bakte vi og
prøvde Sigurd sitt syltetøy.
Innimellom alle gjøremål ble det
også tid til å farge håret. Veldig forskjellig fra når jeg pleide å gå på
Kramer. Men ganske eksotisk..
Mandag morgen
våknet vi til et nydelig vær, helt blikkstille. Vi startet motoren med en gang
og tøffet til Lanzarote. Underveis hadde vi mann over bord øvelse og Fred
vinsjet både Karin og meg opp i båten med spinnakerfallet. Det var en fantastisk
følelse å bade i det nydelige vannet.
Rubicon som
denne marinaen heter, er kjempefin. På området er det svømmebasseng og mange
flotte butikker og restauranter.Vi fikk endelig vasket litt klær og overalt
virket det som vi traff nordmenn. Plutselig kom Kumari inn. Fred sprang bort
for å hjelpe med fortøyningene. Alan kjente ikke Fred igjen i alle tumultene,
men var rask til å invitere oss i 60 årsdagen hans. Vi kunne da si at den hadde
vi vært invitert i lenge.
På kvelden var
vi 7 stk i cockpit her . Det var Gillian, Alan, Rønnaug, Nigel, Fred, Karin og
meg. Det var en kjempetrivelig aften som vi avsluttet på en italiensk
restaurant. Karin holdt en fin tale som Fred og meg ble glad for. Det var
vemodig når hun mønstret av i dag, men vi treffes neste fredag. Da fyller Karin
året og etter planen skal det feires på Grand Kanari. Planene våre for denne
uken er å være litt turister og leie bil sammen med Nano. Vi tror også det blir
ganske sosialt her. Vi vet flere norske båter som er ventet inn. På fredag skal
vi i 60 årsdagen til Alan, så det blir en hektisk uke.
Det begynner å
nærme seg at vi skal krysse Atlanteren. Vi har sendt e-post til Kjetil, Tove og
Hans og bedt de om å tenke på hva de vil spise på overfarten. Ellers hører vi
masse rykter om at de 2 siste ukene på Grand Kanari kommer til å bli veldig
sosiale. Vi venter Anne på besøk neste uke, og det skal bli spennende å se
hvilken stemning det er på båtene etter hvert som de kommer inn.
Ellers holder
vi kontakten med familien hjemme. I denne uka har jeg snakket med både Ole, mor,
far og Michael. Alle har det fint. Mor overrasket meg her på lørdag med å si at
hun og Kåre var på Grand Kanari. De bestemte seg på tirsdag og reiste på onsdag.
Beslutningsdyktige foreldre!. Far og Karin flytter snart inn i ny leilighet på
Sola. Det gleder de seg til. Michael har det travelt i Oslo, men er full av
forventninger til hvordan det skal bli å feire julen med oss og Tora i Karibia.
Unødvendig å si kanskje, men det er vi også spent på og gleder oss til :)
|
