+

Anne Grethe og Fred på langtur med Dream Catcher

Husk å skrive i gjesteboken

Oppdatert 30 september 2006

Cascais, Portugal: 38^o41'N 009^o 25'W

13 september - 2 oktober

Besøk av mor, Thorvald og Brita

Mor, Brita og Thorvald, endelig var de kommet. Thorvald så litt lettere forundret da Fred og meg gransket han så iherdig. Men han er jo en tålmodig 8 mnd gammel baby, og smilte bedårende til oss. Enda mer forundret tror jeg han ble når han skjønte at han skulle bo i en seilebåt. Så det protesterte han på. Han ville nok hjem til Sandal og pappa. Men etter hvert slo han seg til ro med at piggen var hans nye rom. Det hjalp jo godt på at han har en så tålmodig mamma. og at vi endret vi litt på sovearrangementet, slik at han fikk ligge ved siden av Brita. Mor lå i mannskapslugaren ved siden av og var moralsk støtte i de to første nettene.

Det ble en fantastisk kjekk uke. Været var strålende. Litt skyer om morgenen og så skinte sola opp. Det ble nesten for varmt noen ganger. Det er jo litt farlig å si for oss som skal til Karibia! Vi ble enige i at vi måtte ta alt i Thorvald sitt tempo. Det betydde at vi spiste frokost i båten, deretter ruslet vi tur med Thorvald og så var det lunsj på en koselig restaurant. Vi hadde funnet en rimelig rød liten tralle som det så ut som han trivdes riktig godt i. Mor gikk tur med Thorvald alene 2 morgener. Da jogget Brita og meg en liten tur langs den flotte sjø promenaden. Den ene morgenen fikk vi tatt noen styrke øvelser på flytebrygga her.

Vi hadde flere utflukter til byens kjøpesenter, og Brita og Thorvald ble riktig så fornyet i klesveien. Særlig Thorvald da! Etter lunsj seig det vanligvis litt på. Vi fant veien til båten og slappet av en liten stund før kvelden.

Etter at Thorvald hadde sovnet for kvelden benket vi oss i cockpit og spiste middag. Det var ikke alltid vi lagte så avanserte retter, da vi hadde tatt godt for oss til lunsj. Men en kveld hev vi oss rundt og lagte norsk baccalao. Mor kuttet poteter og løk og sammen lagte vi en herlig middag. Litt chilli, hvitløk, mye løk, god olje, ferske tomater, poteter, fisk og rødvin gjorde susen. Vi ble riktig så salige der vi satt under stjernene. Det er litt rart at vi ikke får servert den versjonen av baccalao i Portugal. Jeg synes den er best. På Jumbo (kjøpesenteret ) er det faktisk en hel avdeling med baccalao. For den spesielt interesserte kan jeg opplyse om at man på Jumbo har 3 sorter baccalao, en fra Norge, en fra Stillehavet og en fra Island. Vi følte oss litt usolidariske med den norske baccalaoen fordi mor og meg valgte den fra Stillehavet. Årsak: det var kun den som var skinn og benfri.

En annen kveld grillet Fred indrefilet og det var ikke så synd på oss da heller.:)

Siste kveld lagte jeg pizza. Kjempegodt med kyllingfilet og mye godt på. Mor følte seg ikke så bra den kvelden, og trodde det var noe hun hadde spist. (på restaurant :))Hun gikk derfor tidlig til sengs. Igjen er det bare å konstantere at tiden går så altfor fort. Jeg synes uka gikk som er røyk. Litt vemodig å tenke på at jeg ikke skal få se mor igjen før februar, Brita og Thorvald ikke før til sommeren. Ikke fritt for at jeg savner dem allerede. Thorvald var en utrolig smilende baby som sjarmerte Fred og meg i senk. Neste gang vi ser han er han 1 1/2 år.

Så gjensto avskjeden. På ny var det tortur flighten 0715 så vi måtte opp kl 0400. Thorvald smilte og så ut til å ta det med fatning. Jeg tror mor og Brita grudde seg til den lange reisen. De måtte vente i 4 timer i Amsterdam, men det gikk heldigvis fint. Mor følte seg også bedre, så det ble vi glad for. Etter at de var reist, begynte vi å forberede oss på å seile til Porto Santo, Madeira. Vårt første havstrekk (3-4 døgn) uten mannskap.

Besøk av Michael og Marius

Lørdag 16 september kl 2230 sto vi klar på flyplassen i Lisboa. Den siste utviklingen i reiseplanene viste at Linda og Andreas allikevel ikke kunne komme, og det var vi lei oss for. Men vi gledet oss veldig til å ta imot de som kunne komme. Endelig kunne vi lese på tavla at flyet fra Amsterdam hadde landet og vi kikket spent på utgangen. Ingen Michael og Marius, bare en haug ukjente som klemte og kysset de som ventet. Etter en time klarte ikke jeg å vente lenger og ringte dem. De bekreftet at de var på vei ut og det var en herlig følelse når de endelig kom . Ting tar tid, også når man nesten ikke kan vente.

Vi tok en taxi til Cascais og ut på natta fant vi en snackbar som serverte toast. Guttene var trøtte og det var i grunnen vi også, og vi tumlet i seng i 0100 tiden.

Det ble en sen start på søndag men vi rakk akkurat Jumbo som sympatisk nok har åpent på søndagen. Det er det mange som benytter seg av og det virker som det er en familieaktivitet å handle i stort da. Vi bunkret opp det vi trengte og Michael og Marius fikk bestemme hva de hadde lyst på. Om kvelden reiste vi inn til Lisboa. Vi gikk og myste i de smale gatene og havnet til slutt på Adega Machado, en av fado restaurantene som har overlevd lengst i Lisboa. Fado er ofte beskrevet som arbeiderklasse blues, selv om den kanskje minner mer om operette, tonesatt av fiolin. Bairro Alta, som området med Fado musikk blir kalt, er fullt av puber, barer og folkeliv.

På fado restauranten bestilte vi middag, og så begynte musikken. Det var nok ikke helt hva vi hadde tenkt, og musikken ble ledsaget av diverse turist framstøt. Blant annet ble publikum plukket ut til å gå under en krans av blomster. Vi ble enige om å be om regningen.:)

Mandag tilbrakte vi noen timer på stranda. Stranda i Cascais ligger helt i bykjernen og er liten og koselig. Rett ved siden av har fiskerne sitt utstyr langs muren. Vi smurte oss godt med faktor 25 og badet og koste oss. På kvelden gikk vi ut å spiste fisk.

Tirsdag reiste vi inn til Lisboa og til Expo 98 området. Expo 98 var en enorm suksess og har gjort mye for portugisernes selvfølelse. I området er et veldig flott akvarium, "Vasco da Gama Aquarium " det største i Europa. Det var en stor opplevelse å se alle de forskjellige fiskene og det maritime livet på nært hold. Intensjonen bak akvariumet er å høyne de besøkendes bevissthet om farene en del arter svever i når det gjelder utryddelse. Forslag til tiltak var nevnt på små skilt overalt. Ganske tankevekkende. 70 % av jordens overflate er hav, og vi har ikke vært flinke nok til å ta vare på dem.

Deretter tok vi en "toppløs" buss og så Lisboa på en meget behagelig måte. Å være turist kan være masete men også ekstremt behagelig. I marinaen i Cascais er det for eksempel behagelig å være. Området består av små barer og restauranter, fine omgivelser og flott utsikt til borgen og sjøen. Michael og Marius var fornøyd med baren Hemingway. Den serverte forskjellige øl fra mange land, og hadde en koselig atmosfære. De tilbrakte noen kvelder der mens vi tok en litt tidligere kveld.

Michael og Marius hadde en tur for seg selv til dyrehagen i Lisboa. Vi skilte lag (det frister ikke med dyr i bur) og Fred og meg reiste til Expo området på ny. Der ble de siste julegavene innkjøpt på Vasco da Gama kjøpesenter. Vi ville benytte anledningen å sende presangene med guttene og deretter med mor og Brita. Jeg lurer på hvorfor jeg ikke gjør det slik hvert år. En ganske deilig følelse å være ferdig med presangene i september. :)

Torsdag var "den store utfluktsdagen". Vi bestilte en guidet tur til Sintra, området for kongenes sommerbolig. Dagen begynte med regn, og det var kanskje ikke det beste utgangspunktet for utsikten som blant annet Sintra er kjent for. Utsikten var allikevel nydelig fra palacio nacional, Pena Palace. Tåken lettet og guiden fortalte at på klare dager kunne man se helt til Lisboa. Nasjonal palasset har fått sin nåværende form på 13 hundre tallet, men maurerne bebodde antagelig høyden før det. Før det ble palass var det kloster. Selve høyden er beplantet med mye busker og trær, og er helt nydelig. Alt gror der, og noen hevder også at stedet er et slags mystisk sted hvor personer viser seg.. Vi så ingen som åpenbarte seg for oss.:)Etter dette besøket spiste vi lunsj på en "forrektige" portugisiske restarant. Og til slutt, som en prikk over ièn, besøkte vi Cascais vestligste punktet i Europa. Flott utsikt.

Sintra

Cabo da Roca

Så var det dessverre nedtelling. Guttene skulle reise veldig 0430 med taxi til flyplassen på fredagen og det ble derfor en tidlig kveld. For sikkerthets skyld stilte jeg alle klokkene inkludert mobilene slik at vi skulle våkne. Dessverre var ikke alle stilt inn på rett tid, så Michael virret rundt i mørket i salongen kl 0300 om natta for å finne vekkeklokka. Men opp kom vi. Det siste jeg så til dem var at de svingte seg over rekka. Vi koste oss veldig med guttene, og vi skulle gjerne sett at de var lenger. Uka gikk så altfor fort. Sånn er det jo når noe kjekt skjer. Michael fikk seg forresten en ekstra lang reisedag. Han var ikke hjemme hos Tora før kl 2130 for flyet fra Amsterdam til Oslo var kansellert. Nå gjenstår å si: Takk for besøket Michael og Marius, vi gleder oss til å se dere igjen!

Nå gledet vi oss veldig til neste gjester skulle komme. De neste dagene ble brukt til å handle og gjøre båten i stand. Og så bar det på ny ut til flyplassen i Lisboa, men denne gang på ettermiddagen. Det var spennende å følge alle reisende med blikket. Ikke minst var det spennende å se lille Thorvald. Ville vi kjenne han igjen?

På veg til Cascais

Nazare, Portugal: 39^o35'N 009^o 05'W

Stort sett tåke hele turen fra Figureira Da Foz. Nazare viste seg å være en travel fiskerihavn. Vi hadde lovet Dumle at vi skulle ha middagen klar til de kom litt senere 12 september. Menyen var kjøttboller, kålstuing, gulrøtter og poteter. Vi har sjelden fått så god tilbakemelding på noen middag vi har laget. Ina på 8 år spiste 12 kjøttboller. Det var en koselig etter middag/kveld. Til dessert hadde vi is, og den gled også ned på høykant. Dagen etterpå var grå og trist. Det regnet nesten hele dagen, og jeg tilbrakte flere timer på nettkafeen.

Vi gikk glipp av turen opp med den stilige banen som gikk til topps på den ene bratte skråningen. Det skal være en flott utsikt på toppen, men det får vi ha tilgode. Ellers var det et koselig sentrum med strandpromenade ca 20 minutt fra marinaen til sentrum. 14 september seilte vi vår siste etappe til Cascais

Plutselig kjente jeg hvor mye jeg savnet familien og ikke minst Michael. Nå hastet det.

Figureira Da Foz, Portugal: 40^o09'N 008^o 51'W

Endelig lettet tåka og vi bestemte oss for å dra fra Lexios til til Figureie Da Foz. Det var en flott tur, god sikt, men lite vind, så det ble motorseiling. Stilig by, og er regnet som en av de livligste byene på vestkysten. Vi var der i 2 dager, og hadde en joggetur/ spasertur i gamlebyen. Husene var i Art Deco stil. og vi tilbraktei 2 netter og en dag før vi seilte videre til Nazare. Vi traff Randi, en norsk dame fra Haugesund som bodde der. Hun og hennes portugisiske mann hadde restaurert en flott Colin Archer skute som lå nede i marinaen. Vi inviterte de over en liten kveldstund, og fikk høre om historien om deres liv. Det er mange spennende måter å leve på. Randi holdt på doktorgraden og hadde i sitt tidligere liv i Norge både vært lærer, rektor og drevet med villsau.

Men nå var vi utålmodige og det begynte det å haste å nå Cascais i tide til Michael og Marius kom.

Leixiõs, Portugal: 41^o11'N 008^o 42'W.

Porto

Skodden lå tykk hele tiden mens vi motorseilte fra Viano do Costelo til Leixiõs ( havnebyen i Porto) Vi nistirret på radaren i håp om å unngå garn. Det er langtfra alltid at garn viser på radaren og vi har hørt om mange som får en bråstopp pga garn i ror eller propell. Derfor seilte vi 4-6 nm utfor kysten for å unngå flest mulig. Våte i håret av fuktigheten kom vi oss endelig inn mot kysten. Det er en egen følelse å gå inn i en havn og se på plotteren hvor man skal gå, men faktisk ikke se noen ting. Inne i den trange havnen kom det plutselig en slepebåt (med slep) mot oss på styrbord side. Det var en ganske ekkel situasjon. De tutet og ventet mens vi passerte. Inne i selve marinaen skimtet vi master og så 2 marina ansatte gjøre tegn til oss. Vi hadde lest i Piloten vår at marinaen ikke var så fin, og det kan vi egentlig bare bekrefte. Selve fasilitetene var helt greie, men med tåken tett i de dagene vi var der frister ikke marinaen til gjentagelse. Det står faktisk i Piloten vår at etter en storm på 90 tallet så man druknede rotter som fløt i sjøen uten å bli plukket opp av de marina ansatte. Sånne ekle historier får eget liv og jeg regner med at det tar en tid før den historien blir glemt. Det lå mange andre båter der og ventet på å seile videre. Flere var ganske frustrerte av å vente på at tåken skulle lette.

Douro dalen var et sted Fred og meg hadde bestemt oss for å besøke. På et reisebyrå i Porto bestilte vi en dags elvecruise med vinsmaking (portvin) Cruiset endte i Peso da Regua. Bakgrunnen for området: er spesiell. Utviklingen av portvin skjedde på 1800 tallet. Mange britiske kjøpmenn som i den tiden bodde i Porto importerte tøyer fra England og torsk fra Newfoundland. Disse kjente godt til portugisiske viner. England forbød import av de de franske viner fra 1679-1685 og deretter under spanske krigen fra 1702-14. Portugisiske viner ble mer og mer populære i England, og særlig viner fra Douro regionen var regnet som fasjonabel drikke. En avtale underskrevet i 1703 mellom Portugal og England innebar at tollen på portugisisk vin ble redusert og til gjengjeld fikk Portugal fjernet restriksjoner på britisk ull. Som en konsekvens av dette ble portvinshandel konkurransedyktig og profitten høy. Mange forsøkte å jukse og tilsatte vin fargestoff og solgte det som portvin. Dette ga portvinen et dårlig rykte. Markien av Pombal satte en stopper for dette med å opprette et monopol hvor Dourodalen hadde enerett på å fremstille portvin. Monopolet har overlevd helt fram til nå nylig.

Ikke rart at området langs elven så svært velstående ut. Flotte hus/ sommerhus klynget seg u de bratte skråningene og bryggeanleggene var velholdte. Etterhvert som vi seilte lenger inn i landet ble det varmere og varmere. Et elvecruise høres unektelig litt eksklusivt ut, men vi kan forsikre dere om at dette ikke alltid er det. Fred og meg var veldig glade for at vi fikk kapret kassen med livvrester og kunne sette oss der. Det var ikke dekkstoler til alle, og dersom man forlot den man hadde, var den fritt vilt for andre.

Framme i Peso da Regua, knutepunktet for all portvineksport, ble vi transport med buss til et portvinhus. Om dette huset er det ikke mye å si, da all guiding var på portugisisk. Vi prøvesmakte portvinen og for meg som ikke liker portvin noe videre, var det ingen stor opplevelse. Dourodalen var vakker og verdt et besøk, men selve Peso da Regua var skjemmet av en stor motorvei i sentrum. Turen tilbake til Porto var med tog, og det var faktisk ganske deilig å komme "hjem" til Dream Catcher:

Tilbake i båten var det fortsatt tåke, og vi var temmelig usikre på om vi måtte vente enda en dag før vi kunne reise videre. Dette diskuterte vi med Dumle som på det tidspunkt også var kommet .Vi tilbrakte en koselig kveld hos dem mens vi spiste tunfisksalat og drøftet den videre reiseruten. Men dagen etter var det faktisk klarvær og vi kastet fortøyningene så fort vi hadde sjekket ut av marinaen. Planen var å nå Figureira de Foz før kvelden.

Viano do Castelo, Portugal: 41^o42'N 008^o 49'W

Den 3 september kom vi oss endelig avsted til Portugal. De siste dagene i Spania våknet vi til tåke og ingen vind, og selv om vi hadde god tid før vi måtte være i Cascais, begynte det å haste litt. Iallefall hvis vi fortsatt ville ha en litt langsom forflytning og et lite stopp i hver havn før Cascais. Det lettet litt på ettermiddagen søndag 3 september slik at vi kunne se strandpromenaden i Bayona og vi kastet loss. Pga. tåken gikk vi et kortere strekk og havnen vi valgte var Viano do Castello. Det var utrolig spennende da vi nærmet oss byen. Vi var i tåkehavet helt til vi kom til munningen av moloen, da løste tåken seg opp og vi ble møtt av et flott syn. Plutselig så vi strender og selve byen og i tillegg vindsurfere og kitere. De holdt sikkert over 20 kn og seilte på kryss og tvers. Fargerikt og spennende, men vanskelig å manøvrere mellom disse oppover mot marinaen. Anne Grethe hadde som vanlig kontaktet marinaen før vi ankom, så i motsetning til andre båter på vei inn så stod det en ledig plass og ventet på oss. Byen er veldig koselig, Vi fikk tid til en spasertur og en bedre middag igår (baccalao) før vi la oss. Den lille restauranten med 6 bord var veldig lokal og verten likte godt cha-cha-cha eller Bossanova. Enkelte sanger likte han bedre enn andre og da skrudde han opp volumet. Det var umulig å ikke bli i godt humør. Det ble en underholdende kveld.

Dagen etter kom Dumle. Vi hadde en fin dag dag da vi alle 7 var på "topptur" til Monte de Santa Luzia. Den gamle banen gikk IKKE, så med bena til hjelp ble det en varm tur.

Men det var verdt slitet og svetten. For å skikkelig få utsikt gikk vi opp i tårnet av basilikaen. Utsikten var formidabel. Vi så alle strendene som lå på andre siden av elva og det var ikke fritt for at jeg et øyeblikk misunte de strandlivet. Men det er rart hva en is gjør. Det er belønning for liten og stor.

6 september la vi i vei til Porto. Litt engstelige for tåke var vi, og ikke uten grunn viste det seg. Statistisk skal september være en måned med 15 % tåke. Vi fikk alle prosentene og vel så det.