+

Anne Grethe og Fred på langtur med Dream Catcher

Reisebrev ARC 26/11- jul

Husk å skrive i gjesteboken

GRATULERER MED EN FLOTT OVERSEILING

VELKOMMEN TIL KARIBIEN,

DREAM CATHER OG DETS MANNSKAP

God JUL FRA ALLE HER HJEMME SOM HAR FULGT MED DERE!

ENDELIG ER VI FREMME I ST. LUCIA

Takk Ove for alle "backoffice" tjenestene!

Tusen takk for alle mailer og tekster vi har fått under overfarten. Det har vært veldig oppmuntrende Vil også takke vårt fabelaktige mannskap, Hans, Tove og Kjetil for en flott innsats og en kjempetur.

I dag 9 desember skulle jeg overføre reisebrevet jeg har skrevet på min pc til hjemmesiden vår. Der røyk strømforsyningen, og 4 siders reisebrev er på ubestemt tid utilgjengelig. Ingenting annet å gjøre enn å brette opp skjorte ermet, prøve å se det humoristiske i det og å skrive et nytt. Skjønt brette opp skjorte ermet er litt vanskelig her vi nærmer oss 15 grader nord og 51 grader vest. Her er det nemlig varmt..., og vi har ikke så mye å brette opp

En nærmere presentasjon av mannskapet vårt er på sin plass i dette reisebrevet.

Tove Skarnes, 42 år. Erfaring fra seilerlivet fra et day skipper kurs i Karibia . Hun var med Dreamcatcher som mannskap over Biscaya. Som noen kanskje husker ble hun sjøsyk og var sengeliggende på det legget. Hun ble bedre etterhvert og den siste dagen var hun oppe i cockpit. Det samme håper hun (og vi) vil skje på denne turen. Tove er innehaver av Aktiv treningssenter, og vi andre håper å nyte godt av en personlig trener underveis. :) I tillegg er Tove innmari god til å bake.
Hans Havik, 41 år. Har seilt litt og har fritidsskipper sertifikat og dayskipper sertifikat. Hans seilte også med oss over Biscaya. Han er samboer med Tove og innehaver av Aktiv treningssenter. Hans er svært kunnskapsrik når det gjelder sammenhengen mellom kosthold, helse og trening. Det kan kanskje gi oss andre et puff til et mer bevisst kosthold. Vi har iallefall kjøpt rikelig med sardiner.:)
Kjetil Galta, 46 år. Ivrig seilentusiast og har en guttedrøm om å seile til Karibia. Kjetil er velvilligst lånt ut av Solveig og Mari i en måned. Hele familien (minus Tonje) skal besøke oss i vinterferien i Tobago og Trinidad. Kjetil liker å fiske og før vi dro var fiskeeutstyret på Dreamcatcher oppdatert.

Søndag 26 november våknet vi alle 5 tidlig og som ventet var det yrende liv på alle utliggerne. Startskuddet for cruising klassen var klokka 1300. Racing klassen startet 30 minutt før. Jeg kjente at jeg var temmelig lei av å ligge på utligger 17 og at det skulle bli godt å kjenne frisk havlukt og å være underveis. Det er nok det som skjer med de fleste. Man blir tilslutt trøtt av de endeløse diskusjonene om vær, proviant, seil og bølger. Og DA er man klar. Iallefall så klar man kan være. For det er ingen tvil, jeg synes det er litt skummelt også. Men skipperen er strålende opplagt og jeg trøster meg med Astrid Lindgren. Hun sier i Brødrene Løvehjerte: " Noen ganger må man gjøre ting man egentlig ikke tør, for ellers er man ikke et menneske, men bare en liten lort."

Rundt klokka 1200 er alle sånne tanker borte. Da er vi alle fanget inn i feststemningen som råder i marinaen. En etter en glir båtene ut av den trange marinaen. Vi ser båter med venner og kjente, Nano, Dumle, Hvorfor ikke, Kumari, Ringhorne, Harry Z, Capella og 230 andre båter, små og store. Alle vinker. Musikk korpset spiller og sola skinner. På moloen står det svart av folk som roper og hilser til oss. Vi vinker igjen og vips så var Dreamcatcher ute i havet . Taktikken er å heise seil langsomt slik at vi skal slippe å snu før startskuddet går. Klokka 1300 vises de forskjellige flagg fra "comitttee vessel" og så drønner salutten. Vi er i gang. Fra 17-21 dager til vi ser land igjen.

De første dagene hadde vi bestemt oss for å ta det litt rolig og bli vant med båten. Værmeldingene var gode, men de visste at vi ville få 5-6 meter bølger. Heldigvis er de mindre, og viser seg å værerolige havdønninger .Vi heiser storseil og fokk og tar det som det kommer med mat. Noen spiser nudler og andre sardiner. Før kvelden spridde vi seilene, og det ga oss bedre bevegelser i båten og 1 knop ekstra. Tove hadde tatt på et plaster, men ble allikevel sjøsyk etter noen timer. Hun la seg i forpiggen og ble foreløpig fritatt for vakter.

Mandag snakket vi med Nano på VHF for siste gang, skulle det vise seg på overfarten

Rønnaug og Nigel, S/Y Nano

VHF rekker toppen 40 nm, og vi var forberedt på at vi etterhvert ville få færre og færre å snakke med. Havet er stort og erfaringsmessig velger mange litt forskjellig kurs. Vi hadde fått informasjonen som Dumle hadde fra sin værruter og hadde derfor samme waypoint som dem. Vi hadde kontakt med Dumle nesten hele den første uka. I noen dager var de foran oss. Det er ikke til å legge skjul på at vi er mektig imponert over seilingen deres. De seiler så det "kviner". Vår snittfart de første dagene var på 6.7. Med vind fra øst mellom 14-15 knop er vi godt fornøyd.

Elisabet og Øyvind, S/Y Dumle

I VHF kontakten med Dumle ble vi enige om å starte en fiskekonkurranse. Da Jens 5 år fra Dumle hørte at vi hadde fått fisk, ville han sporenstreks bytte båt. Men den sorgen ble ikke langvarig. Det nappet rett som det var der også, og det ble en ivrig dialog på VHF om hvem som ledet. Ombord på Dreamcatcher er Kjetil vår store fiskeekspert. Han er svært entusiastisk og entusiasmen smitter. Etter hvert har vi fått så mye fisk at Kjetil lager fiskekaker. Det er det ikke så mange som gjør midt på Atlanteren. Fiskene vi får er for det meste Dorade og en og annen tunfisk.

Den første uka finner vi ikke passaten. Det er som ventet og vi seiler stødig i 5-6 knop. På onsdag skifter vi seilføring til genaker. Det utgjør 1 knops økt fart. Torsdag skjedde det som jeg drømte om. Vinden stilnet og vi satte motoren i revers og badet i Atlanteren.. Vi hev ut en flyteline og der lå Dreamcatcher duvet i bølgene i 1-2 knop. Nydelig,. Vannet holdt 27 grader. Vi fikk forskjellig stil karakter for hvordan vi entret vannet. Jeg gikk baklengs ut badestien, Fred glei ut i vannet, Tove stupte fra badetrappa og Hans og Kjetil stupte fra rekka. Men uti kom vi. Natt til fredag når jeg kom på nattevakt var Kjetil og Fred i full sving med å rulle inn genaker for sjakkel som holder seiltet til Furlexen røyk. Så nå måtte vi finne passaten. Dreamcatcher seiler fortere med mer vind. Særlig når vi seiler platt lens som nå.

Ellers får vi dagene til å gå med å trimme. Vi har kjøpt en step- maskin som vi plasserer på akterdekket og der holder vi oss i akterstaget mens det norske flagget stryker borti våre svette kinn. Herlig. Iført treningsutstyr og redningsvest i 35 grader er vi et litt av et syn.

Lørdag finner vi passaten. Eller passaten fant oss 1932 nm fra St. Lucia. Vinden var rundt 25 knop og farten økte til 8,5 knop. Dette var på nesten alle måter bra, bortsett fra at Tove ble permanent sengeliggende og sjøsyk. Det ruller konstant og bølgene gjør det vanskelig å bevege seg. For ikke å snakke om å lage mat. Det sendes meldinger fra andre som har vært uheldige med rigg. Disse får diesel fra andre båter og klarer å ta seg til St. Lucia selv. Verre er det med båten som har en skipper som får et sammenbrudd. Disse sender Mayday og det ender med at de får assistanse av en stor seilbåt som går i charter. På Dreamcatcher skjærer Fred seg. Han blir behørig doktorert og stripset. Jeg er veldig glad for at vi slapp å sy. Selv om Kjersti, skipslegen vår, har lært oss dette ved å sy på kontor stolen hennes, må jeg ærlig innrømme at jeg ikke føler meg helt utlært. Jeg tror Fred også var lettet for at det gikk bra.

Ombord i Dreamcatcher spiser vi veldig god mat. Hans er en kløpper på lekre fiskeretter og når Hans serverer får vi maten anrettet på tallerkenen. Med andre ord er det ingen fråtsing, og det begynner å vise på diverse shortser. Vi har mange underholdende diskusjoner om mat og riktig kosthold underveis.

Søndag ettermiddag/kveld begynner Kjetil å fryse. Ganske alarmerende i og med at vi andre svettet. Han tok Ibux og mente det ville gå over etter noen dager. Det gjorde det ikke. På fredag målte han feberen og den viste over 39 grader. Da ble han sykemeldt og begynte med antibiotika. Vi ringte til radio Medico og hadde heldigvis rette medisin i vårt rikholdige skipsapotek.

Plutselig hadde vi et skyhøyt sykefravær på Dream Catcher. Tove lå fortsatt i piggen og var bare oppe i nødvendige ærender. Kjetil lå på mannskapslugaren og svettet. Vi synes synd på begge, men her må man bare ta tiden til hjelp. Som en engelskmann jeg snakket med på VHF tørt bemerket: "For sjøsyke hjelper kun en ting, og det er å stå under et tre.."!

I uke 2 hadde vi en kjempefin fart. Vi seilte fortsatt med spridde forseil og det var ikke behov for genaker. Heldigvis, siden festet til spinnakerfallet har røket og blokka gikk på sjøen når dette skjedde. Dumle er mer uheldig. Etter å ha ledet suverent i sin klasse ryker autopilotens innfestningen til roret i sveisen. Det betyr at de må håndstyre i over ei uke. Den dagen det skjedde hadde vi VHF kontakt med dem, og de var ganske fortvilet. De ordnet det slik at Elisabet hadde hovedansvar for trivsel og barna, og Øyvind og Bård skiftet på å styre. Ganske tungt.

Ellers viser det seg et mønster i uke 2. Av de norske båtene er vi nr 3. Først seiler Berge Viking, deretter Christina (Sweden Yacht) og så vi. Ikke så verst. Vi sjekker også hvordan de andre Hallberg Rassyene ligger ann. Det er ingen andre 48 fots HR med, men vi leder foran 46 og 49 fots HR som deltar. Det kan se ut som vi kommer inn som båt 93. Det er spennende med de daglige posisjonsrapportene vi mottar. Først spiser vi middag og deretter legger Fred inn nm som gjenstår på alle norske båter, og så sammenligner vi. Søndag 10 desember er det 480 nm igjen. Spenningen stiger og vi følger nøye med på vind og fart. Når kommer vi inn? Estimated time of arrivel (ETA) viser på kartplotteren og blir stadig påvirket av vindskiftene. En stund viser den tirsdag kveld, senere onsdag morgen.

I 3 uke er ankomst det store samtaletema. Hvordan vil det bli å komme i land etter 17 dager på sjøen? Tove og Hans har planene klare. De ønsker å ta inn på et 5 stjerners SPA hotell og hente seg inn. Særlig Tove kan trenge det. 2 uker sengeliggende kan ta knekker på de fleste. Hun har imidlertid beholdt humøret og det er kjempeflott.

Kjetil gleder seg også til rompunsj :)og bading. Det er en tradisjon at alle som krysser målstreken i Rodney Bay blir mottatt av fruktkurv og rompunsj. Kjetil er også nå i ferd med å bli frisk. Selv påstår han at jo mer han prater, jo friskere er han. Så det lover godt.

Jeg gleder meg også veldig til å komme i land. Jeg snakket med Michael i går, og de flyr til London i dag 11 desember. De flyr videre i morgen tidlig til St. Lucia og lander i 1500 tiden lokal tid. Vi har booket et hotell i 2 dager for dem, slik at de er ikke avhengige at vi kommer samtidig. Men det skal bli fantastisk å se dem igjen.

Fred sier at han også gleder seg å komme i land, men synes også det hadde vært greit å være lenger ute på havet.

Men jeg tror egentlig at alle er veldig klar for et landfast liv uten rulling snart.

oppdatert 15 november

Nå har vi det hektisk her i marinaen i Las Palmas. Søndag 26 november går startskuddet for den mest spennende begivenheten jeg noen gang har deltatt i. . Jeg har mange viltre sommerfugler i magen og de er ikke helt under kontroll I dag har jeg vært å handlet mat på Cortes Ingles. Jeg kom kl 1100 og gikk klokka 1730. Da har jeg fortsatt grønnsaker, frukt og noen småting igjen.

I sist uke var det litt roligere. Vi har hatt besøk av Anne i ei uke og da koste vi oss veldig. Vi leide bil en dag og kjørte til Puerto Rico og Mogan. Ikke for å fornærme noen, men jeg synes at denne øya er veldig turist og slitt. Alle sier at det er veldig fint i fjellene og det er helt sikkert sant. Vi har ikke utforsket de.

En kveld mens Anne var her hadde vi også besøk av Kirsti og Trygve. De bodde på hotell på Meloneras. Det var stas. Det er godt med besøk hjemmefra-

Lanzarote var en fin øy. Vi leide bil sammen med Rønnaug og Nigel i 2 dager. Vi var i fuglepark, rei på dromedarer besøkte kunstnerhuset til Cesar Manrique, shoppet på Ikea :) spiste hyggelige lunsj, var på en berømt vingård og så den grønne sjøen. Fred fikk hentet radaren etter 3 besøk på flyplassen.

Før vi dro fra Rubicon feiret vi Alan sin bursdag. Det var en hyggelig kveld. Vi var først i Kumari og drakk champagne. Deretter gikk vi på en koselig restaurant og spiste veldig god mat. Alan var i storform. Han har bestemt seg for at han vil stå på ski i 3 uker til våren. Som han sier: ”når man er 60 år, er det ingen som vet hvor lenge knærne holder”. Noen av oss synes at det er spesielt å legge båten igjen på St Lucia etter å ha brukt 3 uker på å komme dit for så å reise til Europa for å gå på ski. Dette ble jo behørig kommentert etter som kvelden skred fram. Selskapet besto av oss, Patsy og Bill flybåret for anledningen fra UK, Gill og jubilanten .

Karin mønstret som kjent av på Rubicon og Fred og meg seilte deretter til Las Palmas alene 7 november. Jeg var litt misfornøyd med bølgene den natta, men været var ganske bra. Vi hadde radiokontakt med S/Y Menja på SSB. Vi prøvde å snakke med S/Y Blackwattle, men der fikk vi ikke kontakt på VHF. Havet er stort og de gikk 5 timer før oss. S/Y Vision var også ute der i natta. De snakket vi med.

Når vi ankom Las Palmas (i 1000 tiden) var vi veldig fornøyd. Vi følte vi hadde et hav av tid å ordne alt før startskuddet for regattaen gikk. Vi meldte oss inn i en helseklubb her og i den første uka var jeg veldig ivrig på tredemølla. Deretter har det blitt utrolig slakt. Det er party hele tiden og når det ikke er party er det seminar, riggsjekk, sikkerhetsjekk pluss pluss. Men vi klager ikke. Vi knytter kontakter med mange og føler også at vi har et profesjonelt sikkerhetsopplegg rundt oss.

Nå venter vi på Kjetil, Tove og Hans. De kommer på torsdag Innen den tid skal vi ha påbegynt stuingen av mat og drikke for 5 personer i 3 uker, sendt mange julekort, kjøpt noen få julepresanger til, ryddet og klargjort båten. Fred har sikret anker, ordnet en lang liste med Hallberg Rassy og stuet og sjauet.

Kjetil, Tover og Hans kom blide og fornøyde på torsdag i 1500 tida. Veldig stas å se de igjen. Etter det har det gått slag i slag. Tove og jeg gikk fredags morgen å kjøpte grønnsaker og frukt for overfarten. Jeg er spent på om vi klarer å spise opp 50 kg frukt og grønt. Skipperen er redd for at vi skal gå tom for ting så vi er godt utstyrt med det meste. Vi har handlet over 50 kg frukt og grønt. 20 kg fisk og kjøtt, 2 kg ost og listen er uendelig lang.

Kjetil og Hans handlet på Cortes Ingles og det ble også noen nye esker med bokser, vann og diverse. Nå tåler vi at fryseboksen går i stykker og at vi ikke får fisk.

Før Kjetil, Tove og Hans kom hadde vi party her i båten for alle norske før vi skulle på ARC karnevalet. Nissen fra Seilas spanderte champagne på alle og det var høy stemning. Cecilie fra Capella hadde tenkt ut et stilig design på ansiktmalingen. Vi kjørte norsk flagg i ansiktet og en liten seilbåt på hvit t skjorte. Riktignok ventet vi ikke å vinne en pris, men alle var fornøyde med at det var et fellesarrangement på utkledningen.

Det ble en strålende fest. Veldig artig

Utdeling av beste kostyme fra ARC sirkus

Nå er det snart mørkt her på vår siste kveld her på Grand Kanari. Ennå ordner og styrer vi. Vi har fått storseilet på plass og alt er snart stuet. Allikevel er det noen småting som skal ordnes i siste liten. Fred og meg var på skippers briefing i dag og været som er ventet er 10 knop fra nordvest og bølger på 5-6 meter. Det siste er det som kan bli ubehagelig. Vinden vil (heldigvis) øke på og ventes å kanskje bli 20 knop om 3 dager. I kveld blir det en lett middag og cola til maten. Vi tar sjøsyketabletter før vi legger oss. Det skal visst være best-.

Fred er forresten blitt nettkontroller og skal motta daglige posisjoner fra sin gruppe. Det er litt artig og få så mye informasjon underveis. Dere som følger med oss kan gå inn på www.worldcruising.com. Der vil daglige posisjoner lagt ut. Vi vil også oppdatere nettsiden vår underveis. Kjetil vil kaste et plagg for hver tidssone. Følg med....:) Han er nå kostholdsekspert og har blitt en racer etter proteinbarer og diettbrød.

Vi kan nås på satelitt telefon og det koster rundt en dollar pr minutt å ringe oss. Veldig hyggelig når vi mottar nytt hjemmefra. Ja, da må jeg klappe igjen pc for den skal også stues. God klem til dere alle. Måtte vinden blåse oss raskt til St. Lucia

Oppdatert 8 November

Vi ankom Las Palmas om formiddagen den 8 november etter 16 timer seilas fra Rubicon, Lanzarote. Det var en fin seilas, men men det var litt lite vind og litt rotete bølger. Vi seilte stort sett hele turen. Vi fikk testet SSBen ved god hjelp av Vision (Thomas) og MenJa. Altt fungerte bra.

Ved ankomst Las Palmas toppet vi tankene og fortøyde sammen med de andre ARC båtene på pontong 17.